Fra idé til tenning, en ny tradisjon på Bjørkelangen sykehjem

Da advent nærmet seg, slo tanken ned hos Hanne Morttjernet, ny virksomhetsleder på Bjørkelangen sykehjem skjermet enhet: “Hvorfor har vi ikke julegrantenning i hagen?” Hagen er perfekt for et juletre, synlig fra legevakten, KAD, tannlegen og selvsagt fra sykehjemmet. Da hun fant ut at det aldri hadde vært tradisjon for dette, bestemte hun og kollegaene seg for å gjøre noe med det.

Planen var enkel: et stort tre, lyslenker, gløgg og pepperkaker, og et kor som kunne synge julesanger. Kjøkkenet sa ja til å lage ekstra bestilling, A Cantus stilte med kormedlemmer. Vaktmesteren var klar til å sette opp treet, og vi trodde alt var i boks. Men så kom hverdagen: kurs for den ene, sykdom hos den andre, og plutselig var det tynt i rekkene hos vaktmestertjenesten. Vi krysset fingrene og håpet alt skulle ordne seg i tide.

Beboerne fulgte spent med og gledet seg til noe helt nytt. 

“Julegrantenning? Det har vi aldri hatt her før. Det skal bli fint!” sa en av dem med et smil.

Hanne har en liten hagelugg med noen grantrær og tenkte at ett av dem kunne passe. Fredagen før julegrantenninga begynte tiden å bli knapp, og siden det var en fridag, tok hun med øksa og gikk. «Det skulle bare ta et par timer,» tenkte hun. Men treet hun hadde sett for seg var for tynt og raklete. Hun lette videre og fant til slutt et stort, tett og fint tre - men det var tungt.

Det ble en skikkelig treningsøkt med øksa, og da treet endelig lå på bakken, kom neste utfordring: å få det hjem. Gjørmete jordet og et tre som var større enn planlagt gjorde jobben krevende. Hun hentet traktoren med rundballeklype, fikk treet opp og sikret det forsvarlig. “Det skulle tatt seg ut om toppen brakk!” sier hun med et smil.

Krise med stor K

Alt så ut til å være klart. Treet sto på plass, lysene var testet, og vi pustet lettet ut. Men så kom vinden. Hele natten blåste det kraftig, og lørdag morgen lå treet rett ut på bakken. “Det var krise med stor K!” sier Hanne. Hun ringte vaktmester Vegard, som sammen med Lars Erik stilte opp på fridagen og fikk treet på beina igjen. Søndag var alt klart, og vi kunne endelig senke skuldrene.

Da lysene ble tent og kormedlemmer fra A Cantus sang julesanger, kom julestemningen sigende. Pasientene satt ute med tepper, noen fulgte med fra verandaene, og det ble servert gløgg, pepperkaker og mandariner. Stemningen var rolig og varm, akkurat slik vi hadde håpet.

“For meg handler dette om mer enn et tre,” sier Hanne. “Det handler om å skape gode opplevelser og tradisjoner som gir mening for pasientene våre.”

Hanne håper julegrantenninga blir en fast tradisjon. - “Jeg har bedt kollegaene mine om å holde meg litt igjen neste gang jeg får en idé, men akkurat denne angrer jeg ikke på.”